PATINA

Innenfor metallurgien er dannelsen av patina en aktiv forsvarsmekanisme, der metallet reagerer med omverdenen for å beskytte sin egen kjerne mot elementenes nedbrytning. Ved å overføre denne prosessen til kvinnekroppens ham, skildres en radikal form for kroppslig motstand. At huden har utviklet en irgrønn, krystallinsk patina, betyr at den har avvist sårbarheten. Den har sluttet å blø, den har sluttet å gro, den nekter å underkaste seg en naturlig aldring eller videre endring. I stedet har den forsteinet seg i en evigvarende tilstand av selvforsvar.

Det rå, røde godset som titter frem fra verkets indre, holdes hermetisk beskyttet bak den kjemiske barrieren på overflaten.

Patinaen er med andre ord metall som transformerer seg selv til stein for å overleve. Dette laget er passiverende, det tetter porene i metallets overflate, kutter tilgangen på oksygen og stanser den videre kjemiske nedbrytningen.